En biskops reise over Hardangervidda

slik jeg ser den

"Inderst i Hardanger-fiord ligger et lidet Prestegield, heder Eidsfiord, oc ligger til Stavanger Stict, oc er skifft dertil i fordum tid fra Bergen stict, i en Sogn, kaldis Suedesogn, ligger norden for Karmsund, paa det at Bispen i Stavanger kunde dis bedre faa Forderskab offuer Fieldet, naar han drager til Hallingdal at visitere…oc er det fra Stavanger oc indtil Eidfiords Gield 18 store Mile, de 6 i nordost til Sandeid; oc siden de 12 mod Ostnordost, siden haffuer hand (biskopen) 14 Mile offuer Halnefield eller Hardangers-Field til Hallingdal…" (Peder Clausson Friis)

I fantasien skal vi flytte oss nesten 400 år tilbake i tiden:

”Det er en augustmorgen i året 1615. De fleste av innbyggerne i Eidfjord er samlet nede ved fjorden. De venter på biskopen. En liten gruppe, som står lenger ute på Stavanes, er de første som ser båten, der han kommer for fulle seil vest av Erdal. En rytter drar i all hast inn til kirken på Lægreid, med bud til Otthe Torstensson, sognepresten i Eidfjord.

Biskopen var på visitas til de ytterste bygdene i bispedømmet sitt: Hallingdal og Valdres. Dette var hans første reise til disse bygdene. Han var også den siste biskopen som dro over Hardangervidda.

Biskopen hadde knapt noe mening om hva som ventet han over fjellet. Av Peder Clausson, sogneprest til Undal, hadde han fått opplysninger om noen elver han måtte over. Elvene hadde navn som "Biore Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna. Disse opplysningene hadde trolig Peder Clausson fått av barnebarnet sitt, Erik Fredriksson Lindland, som hadde vært i Slidre i Valdres i 1612.

Nå når han nærmet seg Eidfjord hadde den gode biskopen bak seg en lang sjøreise fra Stavanger til Sandeid. Deretter over land til Ølen, og så på nytt med båt innover Hardangerfjorden til Eidfjord.

Biskopen var sliten etter natten, som var tilbrakt om bord. Han hadde dagen før vært på visitas i Vikedals prestegjeld, nærmere bestemt i Sandeid kirke, som var første annekskirke til hovedkirken. Derfra var det kort vei til Ølen hvor båten, som skulle føre ham til Eidfjord, lå og ventet.

Rytteren fant presten i kirken. Otthe skulle telle opp innboet der. Dette var etter krav fra biskop Scavenius. Han var nettopp ferdig med å skrive opp innboet på Lægreid prestegård. Fort gjort var det for så vidt, for det eneste innboet var i røykstuen: Et bord, noen benker og en seng.

Det var på Vik biskopsbåten skulle legge til lands. Her var det at Otte - sammen med noen av skyssmannskapene – skulle møte biskopen. Resten av biskopens følge ventet i Øvre Eidfjord.

En tid før biskopen dro på visitas, sendte han særskilte brevbærere med bud om dette. En av de var kommet til Eidfjord for flere uker siden. Herr Otthe sendte straks en ny budbærer over fjellet til sognepresten i Ål i Hallingdal – herr Truge – med bud om den påfølgende visitas. Herr Otte så ellers frem til møtet med biskopen, som hadde ytret ønske om en personlig samtale. Helt ukjent med hva biskopen ville var han ikke. Kunne han og biskopen enes om en sak, var det ikke lenge før han selv skulle reise bispevegen.

”Hr. Truge Michelssøn, som før var Præst paa Næs. Jeg har tilforn givet mine Tanker over Hr. Bloks Criticqve, som holder for, at han, som en meriteret Mand, blev forflyttet til Aal; men foruden jegt tilforn har viist, at Næs er bedre Kald aaend Aal, saa finder jeg af Aaals Præstebog, at Hr. Truge har været en uro9lig Mand, og ikke af nogen synderlig Lærdom; thi da Superintendenten eller Biskoppen af Stavanger Mag. Lauritz Claussøn Skaboe visiterede i Aals Præstegjeld, finder jeg, at der var rejst sig saadan Trætte imellem ham og hans Cappelan Hr. Laurits, at biskoppen paa denne Maade matte skille dem ad. Han formaaede Hr. Otthe Torstenssøn, som var Sognepræst Nord vede Hardanger i Ejdsfjord, at bytte med Hr. Laurits og at blive Hr. Truges Cappelan, (hvoraf sees hans Kald maa have været meget lidet, siden han vilde ombytte det med et Cappelanie), hvorved Tretten blev ophævet” (Iver Wiel)

Fjellferden som biskopen nå skulle ta ut på, begynte alltid i Eidfjord. Her var det kortest vei over fjellet til Hallingdal. Her var det óg at biskopen fikk skyssmannskap som skulle føre ham den første delen av den lange og farefulle ferden over Hardangervidda. De fleste av skyssmannskapene var samlet i Øvre Eidfjord.

Dagen før hadde ett annet følge stått utenfor Hol kirke, som var første annekskirke til Ål. Dette følget skulle også til fjells. Etter at presten - herr Truge - hadde gitt sine rettledninger, dro følget av gårde. Presten selv skulle ikke dra til fjells før om 2 dager. Uvanlig var dette, for det var vanlig at prestene skulle møte biskopen ved skysskiftet. Denne gang var det en annen av kirkens menn som skulle være i spissen for skyssmannskapene fra Hallingdal. At ikke herr Truge som skulle lede følget hadde sine bestemte årsaker, og lå utenfor hva han bestemte.

Dagen etter at Scavenius hadde kommet til Eidfjord, var alt klart til fjellferden. Biskopen hatt en samtale med herr Otthe, som han trengte til å løse et problem i Hallingdal. Et problem som snart stod foran sin løsning.

Årmannen hadde sammen med presten planlagt fjellferden. Nå gav han signal til å dra av gårde. Årmannen hadde også til oppgave å ta i vare biskopens sine inntekter i sognet, og dessuten å avgjøre alle geistlige saker. Hans oppgave var óg å "oppebære sagefaldet", det vil si å innkreve bøtene. Som biskopens mann hadde han stor makt.

I Øvre Eidfjord hadde de som skulle skysse ham til sognegrensen ventet. Der ventet også noen teologistudenter som hadde vært med biskopen fra Stavanger. Dette var gjerne noen som biskopen hadde et særlig øye med. Ofte var studenter skrivere og referenter fra bispeferden.

Følget dro i langsomt tempo opp Hjølmoberget. Underveis passerte de Biskupskleiven. For biskopen som var i sitt 54 år var dette en uvanlig ferd. For bygdefolket - som gikk lett og uten strev - var det daglidags. Veien gikk fremom Tjukkaskog, Berastølsdalen, Hadlet, over Fruo og ned til Drolstølen. Der var det et vanlig hvilested.

Biskopen var forundret over de fint oppmurte trappene som han så her og der. Særlig ned mot Drolstølen var det gjort et stort arbeid. Den gang Scavenius dro der var det ikke kommet noen støler. Veien eller stien skulle et par århundre senere få navnet "den Store Nordmannsslepa".

Enda om biskopen var sliten la han merke til alt omkring seg. Fra prestene i bispedømmet sitt hadde han fått en mengde opplysninger. De skulle han bruke til å lage et kart over bispedømmet sitt. På vei til skysskiftet diskuterte han forskjellige detaljer med herr Otthe.

På Scavenius høyre side lå store Algarden. Over den gikk også en vei. Da kom en ned i skaret mellom Algarden og Fagernut.

(Til toppen)

Ved Halne var det liv og røre. Følget fra Hallingdal hadde overnattet der. Nå gjorde de seg klar til å dra videre mot Skiftesjøen.

Samtidig hadde biskopen og følget gått frem til Hallingskeidet og den store varden der. De vadet nå over Bjoreio ved Særebakken. Bøndene var ikke i godt lune. De var ikke begeistret for skyssplikten i det hele tatt, og skodden som kom sigende gjorde ikke saken bedre. Nå måtte de vente til skodden lettet såpass at de fikk øye på varden oppe på høyden ved Nybunut. Der de var nå var det åpent lende og lett å ta feil.

I et glimt kom varden til syne. En kjempestor varde var det. Den var over to meter høy, og et livsviktig holdepunkt. (Denne varden ble ca. 150 år senere kartfestet)

Vel oppe ved varden hadde de vesle Skiftesjøen foran seg. Der pustet de ut og kjente seg lettet. Skyssplikten til Eidfjordbøndene var snart over. På høyden rett før Skiftesjøen, på vannskillet mellom øst og vest, dukket det opp to store varder. De var kommet frem til grensen mellom Hallingdal og Hardanger. Det var her det ble skiftet skyssmannskap. De var kommet fram til Biskopsvarden. Dette var den største av vardene som var oppsett for å vise vei over fjellet.

Skyssmannskapet fra Hallingdal som nettopp var kommet fram, hadde hatt vanskeligheter. De også fikk hjelp av en varde. Dette var varden i Skuleviken. Fra den var det lett og ta seg opp langs elven og frem til store Skiftesjøen, langs stranden på denne og frem til skysskiftet. I spissen red for følget red kappelan Lauritz. Lite ante han om sin fremtidige forfremmelse til prest i Eidfjord.

Det var ikke lange kvile for hallingene. Biskopen var utålmodig. Han satt og fingret med spennen på bibelen sin. Den satt ikke ordentlig fast, men det betydde lite nå. Han ville i hus før mørket falt på, og det var ikke mange overnattingsplasser på Hardangervidda for en biskop. Han håpet at de skulle nå frem til boden ved Ørteren. Bua ved Halne var selvsagt et valgt, men biskopen likte det lite. Han hadde lest om den i tidligere visitasberetninger. Enda om den var brukendes i nøden, var den mye større buen ved Ørteren den sedvanlige overnattingsstaden for folk av hans slag.

Samtidig som følget på Hardangervidda dro mot Halne, forberedte herr Truge seg på morgendagen. Han skulle sørge for friske hester, som han skulle dra i møtes med biskopen med. Møtet med biskopen var herr Truge spent på. Han hadde lenge stått på dårlig fot med Lauritz, kapellanen sin.

Det var langt på dag før følget brøt opp fra biskopsvarden og satte kurs mot Halne. Nå var det hallinger som skysset. Eidfjordingene hadde dratt hjemover igjen. Fremfor varden i Skuleviken snudde Scavenius seg og så tilbake. På en høyde i sør såg han enda en varde. Det var varden på Steinbunut.

Tidlig neste morgen dro biskopen og følge hans ut fra bua ved Halne. Det bar østetter. Oppe på høyden, ved vatnet der, gikk de atter fremom en stor varde. Den var ikke ulik de tidligere. Denne varden markerte veidelet for veien over Ørteren og veien over Halnetungen.

Det var ikke vanskelig å finne og finne hvor veien gikk. Etter at Krekkja var krysset hadde de Øklanuten foran seg. Helt i sørøst var det atter en varde. Denne skulle de ikke gå opp til. De skulle holde seg rett under den, vende mot øst og krysse Grøna mellom Lægreidvatnet og Veslevatnet. Her igjen var det et veidele. Det var veien over Monsbuheia, Berhelleren, Lakasetfjellet og ned til Ustaoset.

De var nå like i nærheten av Ørterbua, der de skulle holde kvile. Ved Ørterbua skimtet de den store varden ved Ørteren. En fjellreise var snart over.

Det historiske ved fjellferden

Slik omtrent kan ferden ha gått. Vi kan bare fantasere om dette. De omtalte personene er derimot de historiske. Det samme var forholdet mellom presten Truge og kappelanen hans Lauritz. Avtalen som ble gjort mellom biskop Scavenius og Otte i Eidfjord, førte til at Otte ble kappelan i Ål, mens Lauritz ble prest i Eidfjord. Lauritz var prest i Eidfjord mellom 1615 og 1656. Hans latinske navn var Laurentius.

Bua ved Ørteren - det var to slike - er det ikke mange som har sett. Da Ørteren ble oppdemt i forbindelse med kraftutbyggingen, kom buene til å stå under vatn. Det var ikke små buer, hhv. 40 og 20 kvadratmeter. En slik spenne som biskop Scavenius fingret med ble funnet her.

Etter en samtale jeg hadde med Petter Molaug ved Universitetets oldsakssamling i Oslo er jeg blitt sikrere på at det kan ha vært et bokbeslag eller en spenne.

Den gang biskop Scavenius dro forbi Drolstølen, var det ikke støler der. De kom 100år etter. Fra disse stølene var det stor aktivitet i tiden da driftetrafikken var på sitt høyeste. Fra Drolstølen gikk stier langs Drolstølgili til to av steden som hadde viktig forbindelse til driftehandelen: Våkåvadet og Krossdalen.

Opplysningene biskop Scavenius samlet ble grunnlaget for flere av karttegnerne på 1600 tallet. Det er trolig derfor disse kartene er uventet rike på detaljer den veien biskopen dro. Sammen med teksten - og kunnskapen om arkeologiske funn - viser disse kartene "tydelig" hvilken vei biskopen dro over vidda.

Tradisjonen om at biskopen hvilte ved Biskopsvarden finnes i flere kilder.

Bispeveien »

Hallingdal og Valdres lå i fra 1126 og frem til 1631 til Stavanger bispedømme. Disse to dalførene ble overført til Christiania stift i 1631. Dette sees av et kongebrev av 10.4.1631. Som kjent lå også Eidfjord i samme tid til Hallingdal prosti.

Enkelte hevder at Eidfjord allerede ble tilbakeført til Bergen i 1608, men dette må bero på en misforståelse av teksten i den såkalte Grågås fra 1620, som er Stavanger stifts og domkapitels jordebok.

Faktum er at Eidfjord først i 1636 ble tilbakeført til Bergen stift i 1636. Dette sees av et dokument i Riksarkivet som er datert 24.2.1636. Av dokumentet klipper vi dette:"...have begjæret at maate ske, nemlig at Eidfjord udi Hardanger len, som nogen tid lang haver været under Stavanger stift, maate komme under Bergenhus stift...efterdi saaledes med samme sogne skal have været brugeligt udi fordum tid...såsom for føringskabs skyld, som superindentanten af Stavanger stift kunde have udi Eidfjords sogn, naar han reiste udi visitas til Hallingdal"

På bispeveien fra Stavanger til Hallingdal og Valdres var Eidfjord et sentralt punkt. Det var her biskopen fikk skyssmannskap over fjellet. Heri ligger årsaken - og den alene - til at Eidford kom under Stavanger stift.

I "Ældre Borgatingslov under Vikens kristenrett" finner vi noe om biskopsskyss"

"Biskopen skal komme i hvert fylke paa hver 12 maaneder uten lovligt forfall og yte folk tjeneste. Og bønder skal gjøre biskopen skyss, hver hest, som sadel eller sæle er kommen paa, hvorsomhelst biskopen vil fare, undtaken aarmanden vil la paaby anden ordning (annan veg). Og enhver som ikke gjør (skyss), skal bøte 3 ører for hver hest og 6 ører for skyssforsømmelse. Og hvis en mand kommer til skysskiftet (fordeling av skyssplikten) og skjuler sin skysshest og ikke lar den komme til lodtrækningen, da er det, som han hadde det ugjort (ikke kommet).

Det er få kilder om hvilke biskoper som reiste Bispevegen over vidda. Av dem som finnes i kildene skal nevnes (årene de var biskop i parantes): Askjell (1226-1254), Håkon den eldre (1312-22), Håkon den yngre (1402-1427), Audun (1427-1445), Sigurd (1453-60), Eiliv (1481-1512), Scavenius (1605-1626)

Bispeveien mellom Eidfjord og Hol gikk dels over den Store Nordmannsslepa og dels over den Nordre Nordmannsslepa. Mellom Eidfjord og Særebakken benyttet han den Store slepa. Ved Særebakken hadde den Nordre slepa sitt utgangspunkt. Denne slepa brukte så biskopen over til Hallingdal.

Bispeveien over Hardangervidda har vært mye omtalt. En av teoriene som har vært fremsatt er at det fører en bispevei om Karmøy til Røldal og derfra over Hardangervidda. Deretter går veien til Tunhovdfjorden. Det er denne teorien som er blitt kjent som "den alminnelige oppfatning". Denne teorien som er fremsatt av Reidar Fønnebø ("Langs Nordmannslepene" utgaver 1968 og 1988) er etter min mening ikke rett.

Kartet som trolig blir lagt til grunn for teorien og som skyldes Stavangerbiskopen Scavenius er ”Nova et accurata Tabula Episcopatvm, Stavangriensis, Bergensis et Asloensis” (1636 og 1649).  På dette kartet legger merke til de tydelig avmerkete grensene for bispedømmene (stiftene). Grensene er i dette tilfelle er både de geistlige og administrative. I dette ligger trolig årsaken til teorien. En har rett og slett gått ut fra at grensene markerte veien biskopen dro. Slik som grensene er markert på kartet fra 1600 tallet, slik er de stort sett den dag i dag.

To andre kart fra 1662 skal nevnes. Det ene er ”Diæcecis Stavangriensis, & partes aliquit vicinæ”. Det andre er ”Episcopatetus Stavangriæ Pars Borealis”. Alle disse tre kartene bekrefter at biskopens vei var gjennom Hardanger. Et av dem har følgende tekst plassert ved Eidfjord:”Fra Stavanger til Hallingdal er veien overmåte vanskelig på grunn av ville fjell”.

På ”Episcopatetus Stavangriæ Pars Borealis” finnes en tekst som forteller oss hvilken vei biskopen drar over vidda. Teksten er slik:”Her går en ganske vanskelig vei gjennom Hardanger, hvor man må over det veldige fjellet som er ti mil langt, samt tre farlige elver til den nordlige delen av Stavanger stift, Hallingdal og Valdres”. På kartet blir elvene betegnet som "Bior Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". Altså Bjoreio, Krekkja og Grøna.

Bispeveien over Hardangervidda til Hallingdal og Valdres har vært omtalt fra tidlig 1600 tall og frem til ”vår” tid. Fra 1600-1700 tallet skal nevnes: Peder Clausson Friis (1614), Ramus (1715), Wiel (1743), Palludan (1744) og Schnabel (1781). Felles for dem er enigheten om at biskopens ferd over Hardangervidda begynte i Eidfjord.

Eidfjord er også utgangspunkt for bispeveien for forfatterne fra ”vår” tid. Her skal nevnes Krafft, Faye, Olafson, Kvam, Kolltveit og Hohle. Hvilken oppstigning til Hardangervidda som ble brukt er det imidlertid delte meninger om. Mens noen mener biskopen dro opp på vidda gjennom Måbødalen, har andre igjen tro på Simadalen. De sistnevnte representert ved bl.a Olafsen og Kolltveit. De hevder med rette i sin argumentasjon at det var umulig å fare med hest i Måbødalen den tid.

Olafsen fører bispeveien over Skykkjedalen, Isdalen og over til Sysendalen ”ovenfor Vandet” videre gjennom Kjeldedalen til Biskopsbu og til Halne. Hvilken dokumentasjon disse herrer har for å hevde dette er ukjent. Etter min mening strider teorien om en Bispevei over Simadalen med hva kildene forteller.

Det er trolig undertegnede som var den første som hevdet at biskopen dro opp Hjølmodalen. Dette ble hevdet i perioden 1984-1993, blant annet i ”Valdres årbok” og i bøkene ”Vestafjells” og ”Kulturhistorisk vegbok for Hordaland”.

Veien gjennom Hjølmodalen ble beskrevet blant annet i ”Bergens Stiftstidende” i 1848 i en artikkel om ”…de af naturen anviiste Landkommunicationer mellom det østenfjeldske og vestenfjeldske Norge”. I et håndskrevet manuskript fra 1842 skriver Prof. P. A. Munch at veien gjennom Hjølmodalen er hovedfjellveien til Østlandet.

"Opad Bergdalen, forbi Berastølen og Algardin, gaaer Hoved-Fjeldveien fra Hjelmo til Østlandet, og forener sig ved Drolstølen med Veien fra Sysendalen"

"Biskopsvarden" er en annnen kilde som gir oss opplysninger om hvor biskopen dro. Tradisjonen om at biskopen kvilde ved plasser som ”Biskopsvarden”, "Biskopsstenen", "Biskopsstolen" o.l finst i kilder frå 1700 talet.

Langs ”Bispevegen” var det satt opp fleire varder ”hvoriblant den største, som staar midt paa Fjeldet, kaldis Biskops-Varden, og tiener de Rejsende til Vejviisning”.

Det er påfallende hvor detaljrik disse 1600 talls kartene er "den veien" biskopen dro. Sammen med kunnskapen om vardene og rester av dem, blir veien grei og fastslå.

(Ikke ferdigredigert)