|
av Per Bremnes
"En tidlig morgen i august 1615 kom en båt seilende inn mot Eidfjord. Om bord var biskop Scavenius: Biskop i Stavanger bispedømme. Han var på visitas til de ytterste bygdene i bispedømmet sitt: Hallingdal og Valdres. En liten flokk mennesker stod ytterst på Stavanes og så båten komme. Bortsett fra dem var de fleste av bygdens folk samlet på Vik. En rytter dro i all hast fra Stavanes til presten i Eidfjord. Budskapet til presten var kort: Båten som hadde biskopen om bord stevnet snart inn Hæreidsjøen"
Når biskopen steg i land på Vik var han kommet til det fjerde prosti i Stavanger bispedømme: Hallingdal prosti. Og i dette prostiet var det tre prestegjeld: Eidfjord, Ål og Nes. Slik hadde det vært i snart 500 år.
Eidfjord lå fra ca. 1126 og til 1631 til Stavanger bispedømme. I 1608 prøvde befalingsmann over Hardanger, Brochenhus, sammen med magister Colding å overføre Eidfjord til Bergen uten at stavangerbiskopen var klar over dette. Dette er notert i "Grågås", en jordebok som ble undertegnet av biskop Scavenius i 1626.
Forsøket lykkes ikke. Eidfjord forble i geistlig henseende under Stavanger.
I et kongebrev av 10.4.1631 ble Hallingdal og Valdres overført til Oslo. Dette gjorde at Eidfjord "fulgte med på lasset" frem til 1636. Dette stadfestes av følgende:
"Ved kongelig Reskript af 24 Febr. 1636 blev det nedsat en Commission for at tage forskiellige Sager under Overveielse. Medlemmene vare .... Under 5 September 1636 afgav denne Commission sin Indstilling eller Bestemmelse, hvoraf 5te Post er saalydende: Og for det sidste, belangende den permutation som respektive forrige superintendant over Bergen Stift og itzige superintendant over Stavanger stift, salig doktor Niels Paasche og mester Thomas Cortsen, have begjæret at maatte ske, nemlig at Eidfjord udi Hardanger len, som nogen tid lang haver været under Stavanger stift, maatte komme under Bergenhus stift, og Svede under Stavanger stift, efterdi saaledes med samme skal have været brugeligt udi fordum tid..... saasom for føringsskabs skyld, som super intendanten af Stavanger stift kunde have udi Eidfjordssogn, naar han reiste udi visitas til Hallingdal..."
Det var biskop Scavenius første visitas til Hallingdal og Valdres. Han skulle også bli den siste biskop som dro bispeveien over Hardangervidda. Denne visitasen skulle endre tilværelsen for flere geistlige, både i Eidfjord og i Ål.
En tid før Scavenius dro på visitas, sendte han særskilte brevbærere med bud om sin forestående visitas. En av dem var kommet til Eidfjord for flere uker siden. Hr. Otte – sognepresten i Eidfjord – sendte straks en ny budbærer over fjellet til sognepresten i Ål – Hr. Truge – med bud om dette.
I middelalderen var den alminnelige tittel for prestene "Sira". Dette er det samme som "Hr.", som betyr "Herre", og var den tittel som prestene senere brukte.
Hr. Otte i Eidfjord var en fattig bondesønn fra Bergen som ble prest i Eidfjord i 1610. Hans fødenavn var Otte Torsteinssøn. En formuende borger i Bergen tok seg av ham og gav ham utdanning. Han ble senere gift med sin velgjørers datter Åselin.
Dagen etter at biskopen kom til Eidfjord var alt klart til fjellferden. Biskopen hadde kvittert i kirkebøkene og ellers fått den informasjonen han ønsket. En alvorlig samtale hadde han hatt med Hr. Otte, som han trengte hjelp av for å løse et problem i Hallingdal.
Biskopen hadde knapt noen mening om hva som ventet ham over fjellet. Av Peder Clausson, sogneprest til Undal, hadde han fått noen opplysninger om noen elver han måtte over. Peder Clausson på sin side hadde trolig fått opplysningene av Erik Fredriksson Lindland, som hadde vært i Valdres i 1612. Elvene som Peder Clausson gav opplysninger om nevner Scavenius senere som "Biore Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna.
På den andre siden av Hardangervidda beveget et følge seg mot skysskiftet. I spissen for det red kapellan Lauritz. Lite ante han om sin snarlige forfremming til prest i Eidfjord. Litt forundret var han over at det var han som skulle møte biskopen ved Biskopsvarden inne ved Skiftesjøen, for det var vanlig at sognepresten gjorde dette. Men ettersom Hr. Truge’s høye alder ikke gjorde ham i stand til å foreta reisen, fikk han tro at det var det som var årsaken.
Kapellan Lauritz hadde et svært dårlig forhold til sin sogneprest. Hr. Truge som nå var gammel og skrøpelig hadde tatt Lauritz til hjelp. Hr. Truge var før prest i Nes, og kom til Ål i 1585. I "Aals Præstebog" finner Wiel at "Hr. Truge har været en urolig Mand, og ikke af synderlig Lærdom".
Etterhvert ble problemene mellom kapellan Lauritz og Hr. Truge større, og uvennskapet mellom dem var blitt av en slik art at biskopen fant å måtte skille dem, slik at det ble ro i sognet.
På vei til skysskiftet ved Skiftesjøen tenkte biskopen på avtalen han hadde fått i stand i Eidfjord. Hr. Otte hadde sagt seg villig til å bli kapellan i Ål, mens Lauritz skulle få tilbud om å bli prest i Eidfjord. Lett hadde ikke samtalene i Eidfjord vært. Hr. Otte stilte som betingelse at han skulle bli Hr. Truges etterfølger.
Og nettopp slik ble det. Lauritz ble prest i Eidfjord, og tok navnet Laurentius. Prest var han der fra 1615 til 1656. Og da Hr. Truge døde i 1621 – etter at han hadde vært prest i Nes og Ål i 37 år -, ble Hr. Otte hans etterfølger. Han var godt likt, og fikk anerkjennelse for sitt arbeid. Han satt på prestegården "Aalsgaard" i Ål til 1641.
Det var ikke første gang det kom en prest til Ål fra Eidfjord. Tarald som var prest i Eidfjord i 1579, var også prest i Ål. Tolleiv som var prest i Eidfjord i 1569, kom senere til Ål, hvor han var prest til han byttet kall med Hr. Truge som da var prest i Nes. Tolleiv døde i 1593.
Det kan synes som det var tette "geistlige" forbindelser mellom Ål og Eidfjord. I en rettsak i 1309 i Ål var "Ivar Prest i Eidfjord" sammen med "Vilhelm Prest i Ål".
"Det var langt på dag før biskopen og hans følge brøt opp fra Biskopsvarden, med kurs mot Halne. Foran varden i Skuleviken gikk ferden opp på høydene mot Halne. Der snudde biskopen seg og så tilbake. På en høyde i sør så han en varde. Det var varden på Steinbunut. Det bar østover. Oppe på høyden litt foran et sted som i dag kalles Knutsenstølen, så han enda en stor varde. Den var ikke ulik de andre store vardene han hadde sett. Ved varden holdt biskopen og hans følge hvile. Under hvilen tenkte biskopen på sitt møte i Eidfjord med Hr. Otte. Et problem i Hallingdal skulle snart finne sin løsning…"
(Publisert i Hallingdølen 1988. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)
(Til toppen)
|
