Kunnskap om området du går i gjør turen levende. Men kunnskapen som blir satt frem, bør så mye som mulig være rett. Informasjonen om Nordmannsslepet ved Tuftebroen mener jeg er feilaktig. Det er mye en kunne sagt om dette. Spalteplassen gjør at jeg må prøve å fatte meg i korthet.

Nordmannslepet på Ustedalen går fra Tufto over Saabal, Øiestølen frem til Smettbak. Deretter ned til Reinsvadet, Ustebergstølen. Videre under Usteberget, mellom dette og Meinsethovden og til Lakaset på Lakasetfjellet. Opp i Berhellerbotn, over Grøna og til "Krekkjuhallet Bod" (Nordlægeret), hvor det ble overnattet. Alternativt til Monsbulægeret fra Hornbø.

For å skjønne ferdselsvegene i fjellet må en skilne mellom ferdsel fra øst til vest, veger til veide- og fiskeområde og støls- og drifteveger. Veidestigene må være de eldste, men vegene mellom øst og vest og likeså stølsvegene er fra eldre tider langt bak de vi har skriftlige kilder på.

I eldre tider var det gått opp veger mellom de forskjellige bygdelag rundt Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mange av disse vegene gikk sammen oppe på fjellet, og det laget seg særlige sleper eller traséer, de såkalte Nordmannsslep. Mens ferdselen på sørvestvidda stort sett gikk fra vest gikk ferdselen på nordvestvidda fra øst. Typisk for dette er Austmannavegen (fra Hallingdal til Simadal) og det ikke så ukjente Hardingslepet.

Det har vært hevdet at ordet "slepe" kan forklares etter et kjøretøy som heter det samme. Men dette er feil. Det finnes ikke et slikt kjøretøy. Derimot finnes det draginnretninger, som en slepte etter seg. Disse såkalte dragene eller drógene var gjerne brukt til tømmer- og annen transport nede i bygdene og da over nokså korte strekninger. Men over Hardangervidda var slike redskap ubrukelige. Dette er selvklart for alle som har kjennskap til vidda og de krevende og vanskelige opp- og nedstigningene.

Slepe betyr spor etter dyr og/eller mennesker. Dette blir også stadfestet i ordbøker fra Ivar Aasen’s tid. Andre forklaringer på ordet er sti og veg. Spor etter kyr blir kalt for "krøtterslepe". En jeger vil snakke om "reinsdyrslepe", og for en skogsarbeider er "tømmerslepe" ikke noe ukjent uttrykk. Sammen med den kunnskapen vi har om historiske forhold blir tolkningen av "Nordmannslepet" helt enkelt "Nordmannsvegen". Slepene har altså ikke fått sitt navn etter "Nordmenn" som dro med sine "slep" over Hardangervidda.

Tuftebrua var viktig for ferdselen fra Ustedalen til Skurdalen (og Numedal. Over Tuftebroen gikk to viktige lokale veger; Kyrkjevegen og Fjellsetvegen. Men også andre veger gikk over Tuftebroen. I noen tid gikk bufarvegen til stølene på sørsiden av Ustevann over der. Da gikk man opp Rennedalen. Dette var vegen blant annet Slettemoen brukte til stølen i Lauvvika. Det er trolig denne vegen som fører over gravfeltet på Fekjo. Til sist skal nevnes vegen til Brennbu (Brennseter) ved Holværvatnet (Halvorsvatnet).