(Elektronisk utgave av artikkel publisert i Hallingdølen 1988. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)

Av Per Bremnes

Fredag 12. august 1988. Som så mange ganger før er jeg i fjellet på "jakt etter fortidens spor". Denne gang er Nedrestølen i Skurdalen utgangspunktet. Derfra skal jeg inn i Berhellerbotn og videre mot Lægreidstølen ved Ørteren.

Jeg hilser fjellet. For meg er det blitt en tradisjon. En hilsen som blir gjort i ydmykhet.

Fjellset passeres. Undres på hvor mange som har gjort det i tidenes løp? Hvem var de, og i hvilket ærend dro de. Tankene raser som alltid.

Veien forbi Fjellset var i eldre tider meget benyttet som driftevei mot søndre Rødungen. Både av lokale som av driftehandlere vestfra.

Fjellset, Holværvann, Brennbu og Tuvasæter. En tid sentrale navn på det gamle slep. Nå er den epoken for lengst over. Fantastisk må det være å gjenskape noen av de gamle tradsijoner i fjellet. for eksempel i forbindelse med Holsdagen. Holsdagen er for øvrig et strålende eksempel på hvordan gamle tradisjoner kan presenteres.

Tuvasæter; fjellstuen som ligger her i dette vakre området. Hyggelig er det alltid å gå innom der; sommer som vinter. Slå av en prat med Olav Flatåker. Om de gamle merker i fjellet. Som dyregraver og bogastelle. Om gamle varder og buer. En samtale som kan virke fragmentarisk for den uinnvidde, men like fullt – i hvert fall for oss – samtaler med innhold. Og med en uttrykt glede til fjellet.

Ja, historien skal være sann den. "Gamle Maurseten" var fra Sysendalen. Mange historier går om han. En riktig fjellkar, og en ikke ukjent herremann på slepene over vidda. Om han fortelles mange historier. Stor buskap – etter datidens forhold – skulle han ha hett, og for å fø dem, slo han de grastuster han kom over innpå fjellet.

Budeien som ikke ville slippe ham inn var Barbro Nilsdatter Herlaiksplass (1823-1905). Gift i 1871 med Ola Olson Flatåker (1841-1890). Kanskje skulle hun kalles Tuvasæters første "vertinne"? Et førtitalls år senere – omkring 1915 – skulle Tuva turisthytte bli bygget. Og den neste budeien – og vertinnen – på Tuva het Birgit. Hus skulle "sitte" der i omkring 50 år.

Veien mot Berhellerbotten legges i en stor sløyfe over mot lakasetfjellet. For ikke mange dagene siden var jeg der. Utgangspunktet var da Verpestølen. Nå ønsker jeg å komme inn fra en annen kant. Kanskje dukker det opp noe jeg ikke har sett før. Ofte råder tilfeldighetene. Det gjelder å ha øynene åpne, og kunne tolke det en ser, samt kombinere det med tidligere viten om området.

Lakasetfjellet og lakaset, like syd for Verpestølen. Ruinene ligger der og vitner om gammel tid. En tid med slit og forsakelse, men sikkert også på mange måter et rikt liv. Mon tro hvem som passerte her i eldre tider? For her over Lakaset gikk det nordre Nordmannsslepet.

Berhellertjørni, Berhellernuten og Berhellebotn. Kjente navn. Men hvor er helleren som har gitt dem navn; Berhelleren? Joda, jeg kjenner til Nordmannhiet. Men jeg har ikke noen tro på at det er Berhelleren. Til det er den for "simpel". Men jeg finner forhåpentligvis Berhelleren en eller annen gang, et eller annet sted i området. Kanskje neste år. Det har ingen hast.

Jøkelen kan så vidt skimtes under skydekket. Eller rettere; litt av søndre Kongsnut og Torstensfonnen. I fjor observerte vi – Edel og jeg – en stor reinsdyrflokk der.

En varde inni krattet vekker min oppmerksomhet. Og leneger fremme enda en. I utkanten av krettet finner jeg svake spor etter en sti. Sauetråkk sier du? Men sauer bygger da ikke varder?

Veien over Monsbuheia legges på Berhellertjørni’s nordisde. Jeg treffer på stakeløypen. Flere staker ligger nede. Jeg retter dem opp.

Jeg følger det gamle slepet på sydsiden av Håkontjørni. Ikke å forveksle med Håkontjørnane. De ligger et par kilometer lenger syd. Slepet er stort sett visket ut i terrenget, men jeg er ikke i tvil. Det skal føre meg mellom høyde 1320 og Monsbunut.

Et rypekull river meg løs fra fantasiens verden. Jeg var med i et reisefølge fra 1822. De hadde også dalføret mellom Monsbunut og høyde 1320 som mål. Kan de ha gått "min vei"?

På høyden – før nedstigningen til Lægreidstølen – ser jeg utover fjellet. Syd for Usteting skimter jeg Nilsnut, hvor Bjørnar og jeg sprang som gale etter tre kopplam under sauesleppet i vår. Og lenger øst; Bjordalsnuten.

Vest av Bjordalsnuten ligger Grasnuten, og nordøst for den igjen ligger Herrbutjørnan. Og mellom dem – et eller annet sted på den gamle drifteveien mot Bjordalen – ligger sannsynligvis tuften av den gamle Herrbu. Ikke å forveksle med hytten som ligger nord for Herrbutjørnan. Den har fått sitt navn etter området. Greit nok det. Så lenge en er klar over det.

Store Grønenut med Grønenuten fæleger får meg til å tenke på andre lægre som ligger i området her. Og nevne dem alle vil fare for vidt. Det skal derfor bare nevnes Monsbulægeret som maleren Flintoe og co. Overnattet vede. Nordlægeret som i 1840 årene blir kalt for "Krekkjahallaet Bod", Sørlægeret og tilslutt Albrektlægeret.

Albrektlægeret. Et læger i "Opdal (Uvdal) Præstegjelds Alminding". Omtalt i protokoll (Rollaug Formanskab) av 27.mars 1841 som "Albrigtlægeret". Der bodde det folk – på midten av 1800 tallet – i fire år -. For å hecde sin rett. Og så langt jeg har kunnet finne ut må det ha vært Ivar Sveinson Torsteinplass (1829-1870). Etter sagnet skulle han ha flyttet til Uvdal etter alle disse fire år. Senere – i 1864 – overtar han plassen Torsteinsplass i Skurdalen. I Uvdal gifter han seg med Kristi Eiriksdatter Veasgjorden. Sannsynligvis er den riktige rekkefølge på bostedene: Uvdal – Albrektslægeret – Torsteinplass. Men det er en annen historie.

På den store parkeringsplassen ved Ørteren står Edel og venter. Før jeg setter meg inn i bilen hilser jeg fjellet atter en gang. En dag i fjellet på søk etter fortiden er over.

(Publisert i Hallingdølen 1988. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)