(Elektronisk utgave av artikkel publisert i Hallingdølen i 1987. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)
Av Per Bremnes
Søndag 27. september 1987, klokken 0900.Parkering av bilen ved det gamle vadestedet mellom Lægreidvann og Ørteren. Eller om du vil; der hvor rasteplassen nå er. En strålende høstmorgen, uten en sky på himmelen. Det var nå ikke helt riktig da, for over Matskardnipa på Jøkelen lå det noen fantastiske skyformasjoner.Vinteren hadde sendt et nytt varsel om natten. Et varsel om at nå var det ikke lenge til den kommer for alvor. Og ved dammen ved Ørteren hadde det minket med båter siden i går.
I dag var det meningen at fortiden skulle ligge, men av gammel vane gikk både metermål, skrivesaker og ikke minst peilekompasset i sekken. Det vanlige kompasset og kart over området er alltid en selvfølge.
På Lægreidstølen som vi passerte, var det folk. Det stod i hvertfall en bil der, bak den låste bommen.
Dagens mål Monsbunuten. Men ikke den direkte ruten. Vi ville gjøre turen lengst mulig, før vi gikk tilbake til bilen og satte kursen vestover. I går var vi ved Monsbutjørni, men da gikk vi opp fra Ørterdammen.
Det første høydedraget øst for Lægreidstølen rundes på dets sydside. Sakte vinnes det høyde. Det første mål er høyde 1320, like nord for Monsbunuten. Gammel og inngrodd vane gjør at vi "går bøttehanken". For den er jo like lang uansett hvilken vei den ligger. Går en de gamle ferdselsvfeiene oppdager en fort at dette var et prinsipp som ble fulgt når de "gamle" lå sine ferdselsveier over fjellet.
Høyde 1320. Vi føler oss privilegert, som vi alltid gjør når vi vandrer i fjellet. Og prøve å beskrive naturen rundt oss skal jeg ikke gjøre. Mine ord vil neppe yte den rettferdighet. Eller for å bruke Prof. Chr. Smith sine ord fra 1812:
"Jeg har heller ikke opholdt mig længe ved Skildrende Beskrivelser over de gjennomreiste Egne, Aarsagen er ikke Mangel paa at have truffet dem, der vel vare det værd…var det vel Stof nok at hente baade for Pen og Pensel til en malerisk Reise…Men deels laae dette utenfor min Reises Bestemmelse og Tid, deels troer jeg at det er Noget, som kun Faa have Egne til…".
En rypestegg farer opp, og styker over dalen mot Monsbunuten. Fuglen virker vàr i høst.
Tjønnene innover mot Berhellerbotn ligger blikkstille i morgensolen. Vi sitter på Monsbunuten, og mine tanker har lenge vært i en annen verden. Borte ved Lappesteinen er det folk. For noen iakttagere er det rypejegere. Jeg ser biskopen og hans følge.
Vi blir værende på Monsbunuten. Hyttene under Ustetind tegner seg skarpt i horisonten.
Blikket glir mot Krækkjaheia. Rart at den på holsmål skrives med dobbelt k, mens den på hardingmål skrives med en k. Æ og e er det samme i begge varianter. Ute av syne ligger Nordlægeret og Sørlægeret. For de fleste bare navn. For meg er det kulturhistorie.
Tiden er inne for å dra. Vi går i direkte linje tilbake til Lægreidstølen. Vi går ikke nedom Monsbulægeret, bare snakker om det i forbifarten. Et kulturminne som er ødelagt. Dessverre er ikke Monsbulægeret enestående i så måte. Det finnes flere.
To skikkelser kommer mot oss på stien. De skal til Monsbunuten. Er det langt? Å, er det den som ligger der oppe? De har vært på den før, men ikke fra den kanten. Praten går en stund, før vi går hver vår vei.
Blikket faller på Skarvet. Folarskardnuten ligger innhyllet i et fint slør.
"På Fjeldveien fra Bygderne Langestrand og Vas i Aal til Vos i Bergens Stift skal man over et Snefjeld, det kalles Skavellen. Men dette hænger neppe sammen med Hallingjøkulens Snefond, og er heller ikke af nogen særdeles Udstrekning. Paa Hallingskarven, en næsten ligesaa høit men et Par Miils østligere beliggende Fjeld imellem Ustedal og Hoel, saae jeg i Sommeren 1810, saavidt et taaget Veir tillod det, kun store Sneflader, og paa hele denne Side imellem Nummedal og Valdres ingen betydelig Fond, skjønt Fjeldryggen paa den hele Strækning er lige høi".
I bilen på vei vestover dreiser tankene mine inn på Normannslepa, det Nordre. Brikkene har falt på plass.
(Publisert i Hallingdølen i 1987. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)
Til toppen