(Elektronisk utgave av artikkel publisert i Hallingdølen. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)

Av Per Bremnes

Sommeren 1822 dro et følge ut fra Fossgard, som på den tid, var en av de øverste korngårder i "Ustedalen i Aals Præstegjæld". Hovedpersonene i dette følget var botanikeren Blytt, historikeren Munthe, arkitekt Linstow og maleren Flintoe. Deres mål var Hardanger.

Hovedpersonene som vi skal følge til Halne, startet den 16. juli tidlig om morgenen. Og som vanlig hadde de fører og "fornødne Folk og Heste til at transportere vort Tøi". Over Hardangervidda, som det skulle ta dem 2,5 døgn å krysse, skulle de følge en mye brujt vei mellom Hardanger og Hallingdal. Den skulle et tyvetalls år senere bli beskrevet som "Hovedveien fra Hardanger til Hallingdal". Beskrivelsen av den finnes i prof. P. A. Munch’s innberetning fra sine stipendiereiser i 1842-43. Over Monsbuheia fraviker de litt fra den, men føreren deres, en gammel "Hardangring" ville det slik. Ferden foregår før Tufte bro er bygget. Etter dette blir ferdselsmønsteret noe endret, men stølene under Usteberget vil i mange tiår, enda være et sentralt punkt mellom Hallingdal og Hardanger. I en reiseberetning fra 1871 leser vi om fjellvandrerne som "…fra Hornbø fulgte stien, der overalt(!) er synlig, nord om Berghelleren, over Rennedalssæteren ned gjennem den yndige skovkledte Ustedal…går brat nedad med Usta bro som vi passere, - og vi er på Tufto"

Fra Fossgard og opp gjennom Ustedalen var veien problematisk. Men selv om den var "flere Steder steil og fæl" var den fremkommelig med kløvhester. Deres vei opp gjennom dalen, førte dem til en "Sæterhytte, der laae ved Bredderne av Ustevandet". Kanskje er det denne "sæterhytte" som P. A. Munch kaller Lakastølen. Munch sier at veien går "over den saakladte Monsbuhei ned til Lakastølen ved Stor-Ustafjorden"

Mens resten av følget hvilte benyttet Blytt og Munthe anledningen til å bestige Usteberget. Der oppe hadde de "…en vid Udsikt over Hallingjøkulen og Skarven, to vidt udstrakte Fjeldmasser, der med deres bølgeformige Rygge hæve sig opp i Snørægionen"

Noen særlig tid til dypere funderinger over naturen ble det ikke. Deres følge var allerede på vei opp skråningen mot Monsbuheia. Det er ingen detaljer om deres ferd over Monsbuheia, men reiseberetningen fra 1871, riktignok den omvendte vei, gir en pekepinn "…videre over Monsbuheia paa skraaningen af Monsbunuten, derpaa i nordlig retning, så mod øst over en nesten endeløs, myrlendt slette nedover mod de første Hallingdalssætre ved Usta Vand"

På deres ferd over Monsbuheia møtte de ingen hindringer, fordi "Veien eller Stien, hvorpaa vi forsatte vor Reise, var antydet ved opsatte Steenvarder i en passende Afstand. Disse varder er i klart Veir og ved lys Dag tilstækkelige til at forebygge Forvildelse". Uten pauser fortsatte følget. Det ville ikke vare lenge før de var nødt til å slå leir, og Monsbulægeret var den nærmeste mulighet til overnatting. "En stor Stenhelle var af Naturen dannet til en Art af Tag, over en hule, hvori 4-6 Mennesker kunde rummes. Rundt vare med Menneskehænder væltede nogle Stene, der dannede en Væg. På Hænder og Fødder maatte man krybe, for gjennem en snæver Aabning at komme ind i dette skumle Gjæsteværelse"

Monsbulægeret var ikke i herrene Blytt, Munthe, Linstow og Flintoe’s smak. For bøndene derimot, var det et nattekvarter som ikke var uvant, og deres "Snorken tilkjendegav, at de ei trængte til bløde Senge for at kunde sove".

Den senen som nå utspiller seg, skulle senere bli malt av Flintoe. "Vi indhyllede os i vore Læderkapper og holdt foran et stort Baal et velsmagende Aftensmaaltid, hvis Hovedret bestod i en Grynsuppe".

Den utrettelige Blytt valgte å bestige Monsbunut, for å se solens nedgang bak Hardangerjøkulen. Hans anstrengelser for å nå nutens høyeste punkt ble belønnet med synet av "Solen som en blodrød Ildfugle stod lige i Randen af den uhyre Sneejøkul". Da han kom ned igjen hadde Flintoe og Linstow tilberedt "et Leie af Vadsække og Reiseklæder". Blytt og Munthe derimot hadde besluttet seg for "at vaage for at nyde det Interessante i vort natlige Ophold paa det vilde Fjeld".

Ut på natten skulle en selsom forestilling finne sted. Henimot klokken 12 om natten var det ro i leiren, og de to gikk ned til bekken for "at hente Brænde og noet Vand i vor Blikkasserol". Og noen riktige skøyere må de to ha vært, for nede ved bekken slo de tolv sterke slag på kasserollen for "ved disse Toner at tilkjendegive Reiseselskabet, at det var Midnat". Og disse toner må ha runget bortover fjellet i sommernatten. Blytt og Munthe var etter dette så fornøyde med seg selv, at de ved tilbakekomsten gjorde en "lystig Ild, kogte Vand og lavede os stærk Punch i vore Blikbægere. Disse varmende og vederkvægende Vedskær nøde vi under Passiar og Pibernes Dampen".

Ved daggry så de en sterk ild nede ved bekken. Et for dem et uventet syn, men det hadde sin naturlige årsak. En ensom mann, som var kommet opp på fjellet om natten for å fiske. Mannen bodde "1 Miil herfra som Eremit i en Plads, kaldet Dokka, ved Brædden af Ustevand, 3 Miile borte fra de beboede Egne". Han levde af Fiskwerier og nogle Geder. Korn kunde ike modnes i hans høitliggende hjem".

Ved solopppgang var hele leiren i bevegelse. Frokost som for herrene bestod av buljong, og for bøndene av lefse og flesk, samt mysost oppløst i snevann, ble inntatt. Ferden fortsatte hele formiddagen. Store deler gikk de på snefonner. Refleksen fra dem, og heten gjorde marsjen besværlig. De beklaget at de ikke "havde medtaget Slør, hvis bruk her vilde have været af en velgjørende virkning".

Deres ferd over Halnetungen gikk på den nordlige side, langs vardene, og ikke over Midtnut som en skulle tro. Ut på formiddagen var de like øst for vannene ved Knutsenstølen. Her lå varden som markerete hvor bispenes vei til Hallingdal tok av. De var nå like i nærheten av Halne, ellere rettere sagt; Austmanns-Halne. Vel fremkommet der tok de hvil. "Stedet hvor vi leirede os, for at holde Hvile, ble af Bønderne kaldet Halnelægeret".

(Publisert i Hallingdølen. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)