(Elektronisk utgave av artikkel publisert i Hallingdølen i 1988. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)
Av Per Bremnes
”Efterat vi i Ustedalen havde forsynet oss med en paalidelig Veiviser, en gammel Hardangring, og Fornødne Folk og Heste til at transportere vort Tøi, satte vi den 16de Juli om Morgenen ud fra Fossgaarden, en af de øverste Korngaarde paa denne side af Høifjeldene”
Hardangervidda er det største høyfjellsplatået i Europa. I 1595 blir vidda omtalt av biskop Jens Nilssøn som ”it Field heder Vijd”, d.e. ”vidda”. Men to såkalte diplom eller brev fra 1483 bruker også samme navnet. I førstningen av 1600 tallet blir vidda omtalt som ”Halnefjeld”.
Over Hardangervidda kan det ha vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn, kanskje alt for 8500 år siden. Med bakgrunn i et kart over dyregravene på Hardangervidda, ser vi at trekkene har vært, og fremdeles er i store deler er, det samme som de gamle veiene. Dette er selvsagt. Veidemennene i forhistorisk tid var jo de første vandrerne, og etter dem har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.
For å skjønne de gamle veiene på vidda er det nødvendig og skille mellom ferdselen fra det østlige til det vestlige Norge, veier til veide- og fiskeområder og støls og drifteveier. Som en ser er det veier med forskjellig bruksområde. Veiene som ble brukt av veidemenne må være de eldste, men veiene mellom øst og vest og støls- og drifteveier er fra eldre tider langt bakom det vi har skriftlige kilder på.
Hvem som dro over vidda i forhistorisk tid er det umulig å gi svar på. På 1600 tallet finnes noen kilder som forteller om bispenes vei over vidda mellom Ustedalen og Eidfjord. Sagn om ferdsel over vidda går tilbake til 1200 tallet. Dette er sagn om baglerne, Kristian II, Erik Valchendorf og Gyldenløve. Sistnevnte er kanskje den som har satt størst spor etter seg. I 1667 – trolig 18 juli – fòr han fra Simadal på ferd over vidda til Ustedalen.
”I Aals Præstegaard findes paa en Rude skaaret med en Diamant følgende:”Den 20de Juli 1667, Omnia si perdas, faman fervare mento. U. F. Gyldenløve” (I. Wiel, 1743)”
Kommer vi opp mot 17-1800 tallet kommer turister og vitenskapsmenn inn på den store ukjente vidda. For mange av dem var det nødvendig å ha fører med på ferden. Fra deres beretninger fortelles det gjerne om hvem de var og ferdens mål og mening, men vi hører lite og ingenting om hvem deres førere var. Men èn fortelling fra Ustedalen på tidlig 1800 tall gir noen opplysninger om dem.
Sommeren 1822 dro et følge ut fra Fossgard, på den tid en av de øverste korngårder i ”Ustedalen i Aals Præstegjæld”. Personene i dette følget – datidens VIP’er - var botanikeren Blytt, historikeren Munthe, arkitekt Linstow og maleren Flintoe, samt deres fjellførere. Deres mål var Hardanger.
Denne turen over vidda - som startet den 16. juli tidlig om morgenen -, finnes i en artikkel i bladet Hermoder i 1824 under tittelen "Fragmenter fra en Fjeldreise i 1822". Artikkelen gir ingen informasjon om hvem førererne var, annet enn at en av dem var en "gammel Hardangring". På en av Flintoe sine skisser fra turen finnes det opplysninger om en Knut og en Guttorm. Sikkert er det at førerne var bønder fra Ustedalen.
Den gamle "Hardangring" kan ikke være andre enn Asbjørn Pederson (Tufto). Han var født på Maurset i Hardanger. "Folk og fortid i Hol" forteller at Asbjørn var gift med søsteren til Gjermunds Gullstein’s kone som het Guri. Nettop denne Gjermund Gullstein er med stor sannsynlighet en annen av bøndene som var med på ferden. Han skal etter sigende ha vært på en fjelltur nettopp i 1822.
Ettersom fjellturen hadde sitt utgangspunkt på Fossgard er det nærliggende og tro at Knut må være Knut Larson Fossgard. Han var nevøen til Gjermund (far hans var bror til Gjermunds kone). Til sist har vi Guttorm. Igjen er ”Folk og Fortid i Hol” til god hjelp. En gjennomgang av den viser at det bare finnes en ved navn Guttorm i Ustedalen på den tid. Dette var Guttorm Larson - søre Tufto. Han var også onkel til Knut Larson Fossgard. Det ser altså ut som at til at førerne over vidda var i nær slekt.
Trolig var disse bøndene ute på flere ferder som førere over vidda. Sikkert er det at slike oppgaver gav bøndene i fjellbygdene en kjærkommen inntekt.
Fortellingen "Fragmenter fra en Fjeldreise i 1822" gir også en detaljert beskrivelse om hvor ferden gikk. Denne ferden har jeg tidligere skrevet om i Hallingdølen.
Som en avslutning skal jeg ta med deres beskrivelse av stedet de overnattet på deres ferd over vidda.
”En stor Stenhelle var af Naturen dannet til en Art af Tag, over en hule, hvori 4-6 Mennesker kunde rummes. Rundt vare med Menneskehænder væltede nogle Stene, der dannede en Væg. På Hænder og Fødder maatte man krybe, for gjennem en snæver Aabning at komme ind i dette skumle Gjæsteværelse”
Kanskje du kjenner deg i gjen? For dette er Monsbu, helleren under Monsbunut. Den må ikke forveksles med Monsbulægeret. Som Monsbuheia, Monsbunut har Monsbulægeret sitt navn etter denne helleren.
Er du kjent i kunstens verden kjenner du kanskje til Flintoe’s maleri av av et ”Natteherberge for reisende…”. Dette ”natteherberge” er Monsbu.
(Publisert i Hallingdølen. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)