Av Per Bremnes

"Den Reisende, som agter at besøge Bergens Stift fra Aals Præstegjeld i Hallingdal, har Valget imellem fire besværlige Fjeldveie. En af disse fører til Hardanger og de andre til Vos. Efter Bøndernes angivne Maal ere de tre sidste omtrent av lige Længde, henved 13-14 Mile. Man reiser fra Pladsen Rotten i Aal til Hallingskreia, en Sæther, over ubeboede Fjeldstrækninger av 6 Miils længde…"

Sitatet er fra en beskrivelse over fjellveger mellom øst og vest tidlig på 1800 tallet. Vegen – som fører til Hardanger – "tiltrædes fra fra Ustedalen i Aals Præstegjeld". En annen beskrivelse fastslår at denne vegen hadde felles trasè med Aurlandsvegen frem til "Holsfjorden, hvor veiene skilles. Veien til Ustedalen tilv."

Av vegene som førte til Voss, gikk en av dem over Hallingskeid, Grøndalen over et "Sneefjeld, kaldet Skavelen, som er en Miil bredt paa det Sted, hvor overgangen skjeer". Om denne vegen ble det sagt på midten av 1700 tallet: "Imellem Vos og hallingdal kaldes det høieste Fjeld Skavelen, hvorover ere 10 Mile, hvilket er bedekket med Snee Vinter og Sommer, og gaae der saa store Sprækker i den gamle Snee, at naar ny Snee falder, eller taage infalder, som hindrer, at man ikke seer Sprækkerne, kan Mand og Hest blive borte, som falder deri".

Den andre fører over "Stølen Sauavadet", mens den siste gikk over "Urlandsfjeldne til Gaarden Stundalen i Urland". Felles for dem alle var "Pladsen Rotten", eller som leseren allerede har forstått; Rotneim. I beskrivelsen fremstår den som et sentralt punkt på de omtalte veger over fjellet. Derfra og over til Aurland tok det 2,5 dager.

Var Rotneim sentral som utgangspunkt, var Sveingardsbotten det som fordelingspunkt for vegene fra Hallingdal til Voss. Et kart medfølgende en annen beskrivelse har Gudbrandsgard som et fordelingspunkt, og viser veg på begge sider av Strandafjorden. Den sydlige går over Geiteryggen til hallingskeid, den nordlige går over Sveingardsbotten, Bolhovd til steinbergdalen. På Gudbrandsgard fikk man også fjellførere. Navn som nevnes i den forbindelse var på sluttebn av 1800 tallet; Lars lein og Lars Skaro. Kartet i en tredje bskrivelse fører vegene – som gikk på begge sider av Strandafjorden – sammen i Urevassbotn.

 Fra Gudbrandsgard var det at "En lang, ofte befærdet Driftevei over Hallingskeiet til Borgund i Sogn" tok av. Om dette Hallingskeid og vegene over til Lærdal og Borgund, har jeg skrevet om i Hallingdølen 5.3.88. Ved Gudbrandsgard hadde kjørevegen sin ende omkring 1880.

I følge den gamle beskrivelse over vegen fra Sveingardsbotn til Steinbergdalen, var det ved Geiteryggen lett å ta feil veg. Det er derfor trolig at mange valgte den alternative vegen over Bolhovd. En veg som var vesentlig kortere, men en veg som det ble anbefalt å benytte fører. Tydelig har forfatteren selv gått den vegen, for maken til detaljrik beskrivelse skal man lete lenge etter. Man skulle i dag uten nevneverdige problemer kunne følge i hans fotspor.

I Sveingardsbotn var det overnatting. Tross "Tarveligt kvarter", var det gode senger og vennlige folk. Innenfor Sveingardsbotn lå Skrio, et stenhus med "Jordgulv og to Senge". Nevnt er også Myrestølen.

Fra "Hol skysstasjon", Nerol – skysstasjon på 1700 og 1800 tallet – ble det skysset dels til Gudbrandsgard og dels oppover Ustedalen. Frem til Hol – ble det skysset fra Sundre. I Kvisla var Hammersbøen det ytterste punkt for skyssplikten fra Sundre.

At Nerol – som nevnes som gjestgiveri i 1759 – var skysstasjon er ikke ukjent for Hols bebyggere. Mer ukjent er det kanskje at det hos "Tosten Svensson Moehagen en plads en Miil fra Neeraal sælger for Rejsende Øel og undertiden Brændevin". Informasjonen om dette finnes i en fortegnelse fra 1788. Å stadfeste hvor "Moehagen" har ligget kan bare bli spekulasjon fra min side, men trolig er det enten Moen eller Slettemoen nedenfor Hagafoss.

Allerede i 1704 var det innlevert et forslag til kongen om å anlegge en vei mellom øst og vest, og i1813 var det en vegbefaring på Hardangervidda, med formål om å anlegge veg fra Hardanger og over til Numedal. Mellom Hallingdal og Voss ble det i 1801 foreslått og undersøke muligheten for en veg fra Voss over raundalen til hallingdal. Trolig var tanken å forbedre fjellvegen til kjøreveg. Naturlig nok. Denne vegen ville man unngå båtskyss på Sognefjorden og Hardangerfjorden.

Omkring 1843 ble tanken om en veg fra Hallingdal til Voss på nytt kastet frem.

Selv om det på mange hold ble kastet frem planer om forskjellige veger over fjellet, var neppe forhåpningene om å bruke dem hele året særlig store. Den gang var det også vinter. Noe man selvsagt også var klar over i 1843.

(Publisert i Hallingdølen. Ettertrykk forbudt uten kildehengivelse)

Til toppen