Hardangervidda

Ver. 2.0 Oppdatert 28.10.2014

De Nordre slepa på Hardangervidda

Nordre Nordmannsslepa, Austmannaveien, Bispeveien, Måbødalen

En nettside av Per Bremnes

Hardangervidda

Når tid det begynte

 

"Her på Sumtangen, i dag en ødslig og forblåst avkrok langt utenfor allfarvei, er det vi har funnet de eldste sporene etter mennesker på Hardangervidden. Ved roten av tangen, et steinkast eller så fra vannet, løfter det seg en liten høyde over den lavere strandbredden og tangen. En gang for mellom 8000 og 8500 år siden holdt det til en gruppe mennesker på denne høyden…". (Svein Indrelid, "Hardangervidden", 1985)

Hardangervidda er det største høyfjellsplatået i Europa, og ble i 1595 omtalt av biskop Jens Nilssøn som "it Field heder Vijd", d.e. "vidden". Men to diplom - eller brev - fra 1483 bruker også samme navnet. I førstningen av 1600 tallet ble vidda omtalt som "Halnefield".

Over Hardangervidda kan det ha vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn. Dette gjør at veidestiene naturlig nok må være de eldste, men stølsveiene er fra eldre tider langt bak de vi har skriftlige kilder på. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.

Drifteveiene gikk opp fra nesten hver bygd og grend. På vestsiden av vidda brukte f.eks vossingene veien fra Ringøy om Dalamot til Hadlaskard og den Sørlige Nordmannsslepa i noen grad. Fra Ytre Bu førte og en driftevei østover. Det ble fortalt at føringsbåtane kom fra Ulvik og la til ved Krokastø - nøstplassen til Indre Bu. Derifra ble dyrene drevet til Ytre Bu.

Fra Storabrekko drog driftene opp Mjøsstølshaugen, Leite og stølsveien opp Ytre Bu lien. Siden gikk veien til Dalamot og over Austmannaleitet vidare innover Vidda. Navn som Driftavegen og Driftahaugen forteller om drifteferdselen her.

 

En beskrivelse av vidda i 1812 »

 

"Jeg har heller ikke oppholdt meg lenge ved skildrende Beskrivelser over de gjennomreisende Egne. Aarsagen er ikke mangel paa at have truffet dem der er det verd. I Tellemarkens omvexslende Naturscener, paa de vilde Fjeldkjeder og Sneflader ad Hardanger, imellem det stolte og aldtforlidt kjente Bergens Stift var det Stof nog at hente baade for Pen og Pensel til en malerisk reise...Men deels laae denne udenfor min Reises Bestemmelse og Tid, deels troer jeg det er Noget kun Faa have Evne til..."

(Christen Smith, Topographisk-Statistiske Samlinger 1817)

 

Ferdselen på Hardangervidda

 

Ferdselen på de sørvestlige deler av Hardangervidda var fra vest, mens ferdselen på de nordvestlige områder var fra øst. Typisk for dette er Haringslepet fra vest og Austmannaveien fra øst. Begge veier ligger grovt sett på hver sitt ytterpunkt. Haringslepet går opp på vidda innerst i Sørfjorden, mens Austmannaveien går opp på vidda ved gården Tveit i Simadalen. I Simadalen finnes også to andre fjellveier. Lengst inne ligger Anderstigen og mellom den og Austmannaveien ligger Bakkalaupet. Fra Krossaneset gikk Kongsbergveien opp til vidda.

 

Langs Haringslepa finnes også den Vesle Nordmannsslepa.

Naturlig nok gikk alle disse forskjellige veiene sammen over store deler på Hardangervidda, og det dannet seg spesielle traseer som var mer brukt enn andre. Hvilke som var mest benyttet er det få historiske holdepunkter om.

Noen av disse traseene har kjente navn for vandrerne over Hardangervidda i dag. Så som de tre Nordmannslepa: den Store-, den Nordre- og den Søndre Nordmannslepa. Hva som er mindre kjent er deres utgangspunkt. Mens den Søndre Nordmannsslepa hadde sitt ved stølen Hadlaskard i Veigdalen, hadde den Nordre Nordmannsslepa sitt ved stølen Særebakken i Bjoreiddalen. Fra Eidfjord gikk den Store Nordmannsslepa gjennom Hjølmodalen på sin ferd mot Bjoreiddalen og videre østover. Det er disse Nordre Nordmannsslepa, Austmannaveien og Bispeveien det vil dreie seg om på denne nettsiden.

Størst trafikk hadde disse fjellveiene fra 1600 tallet og frem til 1900 tallet. De viktigste veiene fra Eidfjord tok opp Hjølmodalen og Simadalen. Mens veien gjennom Hjølmodalen var den mest benyttede, må veien opp fra Tveit (Austmannaveien) i Simadal trolig være den eldste.

 

Tross all menneskelig aktivitet, er reinstrekkene et av de viktigste momentene for dannelsen av disse veiene inne på Hardangervidda. Ser vi på løpsretningen på reinstrekkene, ser vi at de har vært og i store deler fremdeles er, identiske med hovedslepa over vidda den dag i dag. Jeg hadde nær sagt selvfølgelig. Fortidens veidemenn var jo de første "vandrerne" på vidda. I deres spor har så generasjon på generasjon fulgt.

 

Lokale veier i Eidfjord

 

Alle lokale veier for folk i Eidfjord mot Nordmannslågen gikk enten over Steinstøl og Dyresminnet eller over Rjoto og gjennom Eldfyreminnet. Eldfyreminnet ligger mellom Låghellernuten og Lægreidsnuten.

De eldste skriftlige kilder på støler har vi fra tidlig 1600 tall, men vi må ikke la oss villede av mangelen på skriftlige kilder. Arkeologisk og etnologisk granskning viser at stølsbruket på vidda er like gammelt som jordbruket i dalene og ved fjordene i nabolaget til vidda. Drifteveiene er nok nyere, men de fantes i alle fall på andre halvparten av 1600 tallet. Og alt i fra gammel tid var det kontakt mellom de forskjellige bygdelag rundt vidden.

Alt dette gjorde at det oppstod spesielle ferdselsveier over Hardangervidda. Det var veier fra den ene bygd til den annen. Det var stølsveier og veier til jakt og fiskesteder. Flere av disse veiene ble også brukt av gjennomreisende, som biskopen av Stavanger når han dro på sin visitasferd til Hallingdal og Valdres. Som en ser er det her veier med forskjellig bruksområde.

Mellom de første stølene i Hardanger som er nevnt i dokument, er de til Helland og Opedal. Det heter i et dokument fra 1600 tallet at disse gårdene "haffuer 5 Mile til Setters om Sommeren". Trolig er dette stølene ved Opesjovatnet. Disse stølene forlot Opedal i 1650 og flyttet til Finnabu. I 1650 ble Gryting, Grøndal og Stavalid nevnt. Det var trolig omkring 1600 at midt- og nedre Sekse flytter fra Munkabu til Kvannabakkene. I 1723 matrikkelen er alla Sekse brukene samlet der.

Folk på slepa

 

På slepa dro folk både med fredelige og mindre fredelige hensikter. Inge Bårdssøn’s saga forteller om baglerne som i 1205 dro fra Oppland over Hardangervidda og ned i Hardanger. Trolig dro de ned Austmannaveien til Simadal. Derfra fór de herjende ut fjorden til Rogaland.

Det har reist mye gjevt folk over Hardangervidda fra Hardanger til Hallingdal. I følge sagnet skal Kristian II – kronet til konge i 1514 – på en tilbaketur fra Bergen til Oslo, ha kommet ned i Hallingdal. Sagnene forteller også om Erik Valckendorff som skal ha vært på en rekognoseringstur over Hardangervidda nettopp for den samme konge. Også stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve skal ha vært over fjellet fra Eidfjord til Hallingdal. Noe historisk belegg for dette finnes ikke.

Ned til Tveit kom trolig baglerne i 1205. Fra Simadal dro de i båt ut Hardangerfjorden. Fra Simadal kjennes et sagn om en varde Gyldenløve lot bygge i Simadalsberget. Den 18.juli i 1667 skal Gyldenløve ha reist over Hardangervidda. Den 20.7.1667 skal han ha vært i Ål prestegård. Etter sagnet skal Gyldenløve den 20.7.1667 ha risset med en diamant på en rute i Åls prestegård følgende: "Den 20de Juli 1667, Omnia si perdas, faman servare memento".

 

Fra Gyldenløve sin tur over Hardangervidda kjennes dette sagnet:

"Skysskarane til Gyldenløve satt eit stykke frå det høge herskapet og åt nista si, det var nok ein heilt annan kost enn den som fylgjet til Gyldenløve åt. Den unge fru Gyldenløve sa: Trur du vel at disse mennene kommer i himmelen saman med oss? Til det svara Gyldenløve: "Jau, dei kjem nok visst til himmelen, men ikkje så høgt som oss" (O.Kolltveit).

 

På stedet der denne hendelsen fant sted, ble det - etter sagnet - bygget en varde som fikk navnet Gyldenløve. Men at den unge fru Gyldenløve - hun het Maria Grubbe - var med på denne ferden, er lite trolig. Forholdet mellom de to var alt den gangen dårlig. Året etter var de skilt. Hun var deretter gift og skilt flere ganger, helt til hun døde fordrukken og fattig i Falster, som konen til en "fergemann. "

Ustedalen

 

I Ustedalen hadde den Nordre Nordmannsslepa – og Bispeveien sitt utgangspunkt på Tufto. Deretter gikk den over Saabal, Øiestølen frem til Smettbak. Deretter ned til Reinsvadet, Ustebergstølen. Videre under Usteberget, mellom dette og Meinsethovden og til Lakaset på Lakasetfjellet.

Av andre fjellveier i Ustedalen skal nevnes Kyrkjeveien og Fjellsetveien. Men også til Brennbu (Brennsæter) og Rennedalen gikk det veier til fjells. Felles for disse veiene er at de alle trolig er fra omkring år 1650. Primært brukt av Ustedalens oppsittere til deres støler i Lauvika, Skurdalen og Rennedalen.

Hva betyr "slepe"

 

Ordet "slepe" dukker først opp på begynnelsen av 1800 tallet. Det har vært hevdet at ordet "slepe" kan forklares språklig etter et kjøretøy som heter det samme, men det finnes ikke et slikt kjøretøy. Derimot finnes det draginnretninger, som en slepte etter seg. Disse såkalte dragene eller drógene var gjerne brukt til tømmer- og annen transport nede i bygdene og da over nokså korte strekninger. Dette er tradisjon både i Hardanger og Numedal. Men over Hardangervidda var slike redskap ubrukelige.

"Like fra dei eldste tider har ein stor del av folk på Austlandet kjent det som lettast og naturlegast å søke samkvem med folk på Vestlandet over fjellet...I urdar og ulende la dei steinar til rettes, og i aller brattaste kneikane laga dei gjerne eit slag steintropper. Men det var aldri tala om anna enn å gå eller rida, og kløvja varene på hesteryggen" (Kjell Midtun, 1940)

Ordet "slepe" er fremdeles i bruk i Numedal, Hallingdal og Hardanger. Det betyr spor etter dyr eller mennesker. Spor etter kyr blir i Numedal kalt "krøtterslepe". En jeger vil kalle spor etter reinsdyr for "reinsdyrslepe", og en skogsarbeider vil et uttrykk som "tømmerslepe", altså spor etter tømmer som blir slept.

At slepe er spor etter dyr og mennesker blir også stadfestet i ordbøker fra Ivar Aasen’s tid og frem til vår tid. Ordet blir forklart som spor, sti og vei. Som en ser finnes andre forklaringer enn de som betyr "dra", "buksere", "slepe". Sammen med den kunnskapen vi har om historiske forhold, blir tolkningen av ordet "Nordmannslepe" helt enkelt "Nordmannsveien".

De gamle fjellveiene

 

De gamle fjellveiene skapte en tanke om å bygge en sammenhengende vei mellom øst og vest. Allerede i 1704 ble det innlevert et forslag til kongen om å legge en vei over Haukeli. I 1801 kom det forslag om å legge en vei fra Voss gjennom Raundalen til Hallingdal. Det var likevel ikke før i 1924 at det skulle bli kjørevei mellom Hardanger og Hallingdal.

Underlig er det å tenke på at dagens stier ikke fraviker i særlig grad fra fortidens. Ja, selv bilveiene følger grovt sett de gamle veiene som har lagt der fra eldgammel tid. Deler av dem er blitt holdt vedlike av fjellvandrerne, andre steder er de grodd igjen. Bare her og der kan en se sporene fra gammel tid.

 

Veien om Grytingsdalen:

 

Selv om veien gjennom Grytingsdalen ligger litt på siden av de nordre slepa, skal likevel noe nevnes:

”Veiret var oss overmaade gunstigt, og dens varme, som i lang Tid havde været i Luften, samt dette Aars blide Foraar, gav os Haab om, at der ikke villde findes noge Snee paa det Strøg vi havde at passere. Fra Gaarden Huus i Kingservig Sogn og igennom Skjærvet og indtil den sakaldede Gryttingedal, omtrent ¾ Miil, fantes ikke heller (sne), og dette Terrain er af den Beskaffenhed, at man ved arbeide og Beskostning vel ville kunne erholde en Vei, men da Skjærvet er overmaade steilt, saa vil man for at approchere der, nødsages at komme paa visse Steder saa nær under det steile Fjeld, at veien, hvor bred den end anlægges ikke vil kunne passeres om Vinteren ogf om Foråret, uden at de reisende staae i Fare for at begraves under Sneeskreder. Gryttingedalen fandt vi endnu aldeles belagt med Sneefonder…”

Dette er et utdrag av en rapport, datert 9.7.1813 om en veibefaring til stiftamtmannen (fogden i Hardanger og Søndhordland. Rapporten finnes i kopibok nr. 9.

Bakgrunnen for denne veibefaring var at Peder Anker, som selv foretok en reise over Hardangervidden i 1811, hadde interessert seg for en vei fra Numedal til hardanger. Peder Anker var på den tid såkalt Generalveiintendant. Denne veien gjennom Grytingsdalen over Dalamot og Austmannaleitet frem til Kongsbergvadet over Vivo ved Viveli var en vanlig vei og gå.

Veien østetter gjennom Grytingsdalen gikk om Gryting, Dalamot ned Vedal og deretter forbi Vivelid. Defra opp Veigdalen til Fljotdalen, forbi Steinstøl, gjennom Dyresminnet, Langevasshallet og videre østover.

Som driftevei har har veien gjennom Grytingsdalen også vært benyttet. I Ola E. Lægreids (f.1849) håndskrevne manuskript står det følgende: ”Jeg reiste saaledes ikke østover, men drev mit Fæ om Høsten fra Fjeldet over Grytingsdalen ned til Kingservik”. Årstallet for Ola Lægreids fædrift var etter all sannsynlighet 1877. Denne veien over Grytingsdalen skal være ”eldre” enn veien gjennom Husedalen

 

til toppen

 

 

 

 

Store-Krekkja og Vesle-Krekkja.
Bogastille på Lågahæ
Halnetunga
Prestholt og Hallingskarvet